DCCCXLVI
Søndag 17. mars 2024, bamse, Sandakerveien
Gåtur Bjølsen – Adamstuen (der jeg ser en rotte) –
Majorstua (der jeg ser Odd Karsten Tveit) – Frognerparken – Bygdøy –
Havnepromenaden til Bispevika – Tøyen – Torshov (der jeg gjør funnet) – Bjølsen.
Tar et vindusbord på Mat & Mer. Spiser raggmunker (potetpannekaker) med
flesk og tyttebær. Drikker en pilsener. Leser ut Solenoid. Mot slutten
av boka får hovedpersonen en datter med sin kjæreste. Barnet får navnet Irina
etter sin mor. I Bucuresti, der det hele foregår, er det apokalyptiske
tilstander. Slik slutter boka:
– Og nå vil jeg om noen øyeblikk sette fyr på også disse siste arkene over avgrunnen. Jeg vil se en stund på hvordan askeflakene i store spiraler vil synke ned mot dens bunnløse dyp. Så skal vi gå mot øst. Jeg har snakket med Irina og vi vet hva vi skal gjøre. Vi skal gå i veikanten gjennom Voluntari kommune, og når vi nærmer oss Afumati, skal vi gå inn i en liten eikeskog der vi en gang plukket nøtter. Der er det et lite kapell i ruiner som venter på oss, som vil være, noe jeg har skjønt helt siden jeg så det, vår siste bolig. Der, mellom de forfalne veggene dekket med fresker, skal vi flytte inn, der skal vi elske og la jenta vår vokse opp, der skal vi sammen bli gamle. Der skal jeg skyve hodet dypt inn i drømmenes vann, og som en skumring skal Irina smelte inn i brystet mitt. Vi skal bli der for bestandig, i ly for de skremmende stjernene.
DCCCXLVII
Lørdag 30. mars, Påskeaften 2024, figur ved Sinsen kirke
Gåtur Bjølsen – Skullerudstua. Tar et vindusbord. Spiser et karbonadesmørbrød og drikker solbærsaft. Leser del 4 av Solvej Balles Om utregning av romfang og Teologisk-politisk avhandling av Baruch Spinoza
EKSTRA
Mandag 1. april 2024, kylling/ eggvarmer, Skøyen
Setter meg på Kaffebrenneriet på Sagene. Leser Solvej Balle. A kommer (med hunden L). Vi går til Frognerparken og ned til fjorden. Så følger vi Havnepromenaden til Tjuvholmen der vi tar et utebord på restaurant Venti Venti. Lønsj og samtale, blant annet om Spinoza og om hvordan A skal få til en aprilsnarr som er god nok til å lure sønnen J.
DCCCXLVIII
Onsdag 3. april 2024, kanin, Arendalsgata
På bildet ser du Memento Tattoo. Fra nettsiden deres:
– Memento Tattoo er et
tatoveringsstudio med mye hjerterom og godt humør. Du finner oss i hyggelige
lokaler på vakre Sagene i Oslo.
DCCCXLIX
Lørdag 6. april 2024, kanin, Holmendammen terrasse
Svømming og badstu på Manglerud bad. Bane 1 til
Frognerseteren. Setter meg i Finstua. Leser Klassekampen og den nye romanen Filmskaperen
av Daniel Kehlmann. I kapittelet Påfugler forsøker regissøren G. W.
Pabst å overtale Greta Garbo til å spille hovedrollen i en film han planlegger.
Hun mener filmen ikke er noe for henne og svarer skarpt nei.
– Hun var lei seg for at hun
hadde måttet snakke sånn til ham, men var det èn ting livet hadde lært henne,
så var det at regissører ikke respekterte et mildt nei, rett og slett av den
grunn at mennesker som aksepterte et mildt nei, aldri hadde kunnet bli
regissører.
D og K kommer. Tid for lønsj. For min del: tartar av
elg, pilsener, akevitt og en Irish coffee.
Vi går ned mot Smestad i lett regn. Jeg finner
kaninen.
EKSTRA
Mandag 8. april 2024, to antropomorfe biler,
Torshovdalen
Tur til Torshovdalen med elevene. Bål og variert lek.
Elev C finner bilene.
Elev H: – Hvorfor finner han alltid ting?
Jeg: – Han er
Espen Askeladd.
Går man rett frem opp bakken, kommer man til Rendezvous
kro, den som kalles Renna (→9. august 2018). For en uke siden satt en ung mann der og
drakk øl med en venninne. Så dro de hjem til leiligheten hans på Grünerløkka der
han drepte henne.
Det har vært mange drap i Norge i år, 24 så langt.
DCCCL
Fredag 12. april 2024, figur, Botanisk hage
Ut som en vind etter undervisningen. Gjennom Botanisk
hage der jeg finner figuren. Videre til Manglerud bad der jeg svømmer og tar
badstu. Bane og buss til Nydalen. Ned til restaurant Lille O der jeg tar et
bord. Spiser couscous med uer, stekt ørret og sjokolademousse. Drikker
pilsener, kaffe og en liten vodka. Leser ut Filmskaperen av Daniel
Kehlmann. Slik slutter boka:
– Varmen i ansiktet føles
behagelig, som da jeg var syk som barn. Da kom legen. «Lille Franz, er vi syke?»
sa doktor Sämann alltid. Den kjølige hånden hans på pannen min. Og hver gang
tenkte jeg, men doktor Sämann er jo ikke syk, så hvorfor sier han vi? Syk er
det jo bare jeg som er.