DCCXVI
Mandag 16. januar 2023, løve, Olav Ryes plass
Solskinn. Ut som et olja lyn etter undervisningen. Gikk langs fjorden til Sjøflyhavna kro der jeg spiste torsk og leste Judas av Amos Oz.
Slik
ser romanens hovedperson, Shmuel Ash, på Judas Iskariot:
Når slutten nærmer seg, tviler Jesus både på seg selv og på oppdraget sitt, men Judas Iskariot tror fullt og fast på ham.
– Judas ga seg ikke:
Du er mannen. Du er frelseren. Du er Guds sønn. Du er guddommelig. Din
bestemmelse er å frelse alle mennesker. Himmelen har gitt deg det oppdraget. Du
skal dra til Jerusalem og utføre dine mirakler der, du skal triumfere i
Jerusalem når du har utført det største av mirakler, du skal stige ned fra
korset, levende og i god behold, og hele Jerusalem skal falle for dine føtter.
Selv Roma skal falle for dine føtter.
For at dette skal skje må Judas overgi Jesus til romerne. Dermed ofrer han også seg selv. Han tar sitt liv.
–
Slik, noterte Shmuel i boken sin, slik døde det første kristne mennesket.
Det siste kristne mennesket. Det eneste kristne mennesket.
Jeg gikk hjemover over Bestum, Silkestrå, Majorstua og
Ullevål.
DCCXVIII
Lørdag 28. januar 2023, sjiraff, restaurant Lille O
(Lillo gård)
Dagens gåtur endte på restaurant Lille O der jeg tok et
vindusbord. Bestilte shepherd’s pie og øl. Leste 1000 års gleder og sorger
av Ai Weiwei. I en bokhylle ved bordet sto en sjiraff. Jeg spurte servitøren om
den var en del av interiøret.
-Nei, det var en unge som glemte den igjen her om dagen.
XXIX
Søndag 29. januar 2023, kanin ved Ullevål sykehus
Dagens gåtur: Bjølsen – Frognerparken – langs fjorden –
over Abbedikollen til Bakkekroen på Smestad der jeg spiste middag. Wienerschnitzel
og pilsener. Melke-is, blåbærsorbet og nøtter. Litt vodka. Leste Ai Weiwei. Røkte
en Camel på restaurantens balkong. Gikk hjemover over Vinderen og Blindern.
Weiweis far var en kjent dikter. I 1959 ble han,
sammen med familien, forvist til det Weiwei kaller en avkrok av Kina. Faren ble
nemlig ansett som høyre-avviker. I en leir i avkroken, Shihezi, skulle han lære
seg å tenke riktig.
– En sommerdag det andre året jeg var i Shihezi, sa
far: “Mamma har født en lillebror til deg. Nå skal vi gå og besøke dem.” Med
ettermiddagssolen i ryggen gikk vi gjennom de tomme gatene i retning sykehuset.
Slik jeg husker det, var det første gang vi gikk en lang tur sammen, bare vi
to. På veien passerte vi en haug småstein, og jeg satte meg på huk og plukket
ut dem som så spennende ut, mens far sto og røykte en sigarett og hadde en pose
hardkokte egg i hånden.
Mandag 30. januar 2023…
Deilig solskinnsdag. Ut som et kulelyn etter arbeidet.
Tid for gåtur. Grünerløkka – Gamlebyen
– Ekeberg – Karlsrud.
Fant en frossen katt ved en UFF-konteiner. Den får
inngå som ekstramateriale.
Så fant jeg en løve. Også denne får inngå som ekstramateriale.
Karlsrud – Lambertseter. Nedover Ekebergveien mot
Abildsø. Etter å ha krysset motorveien gjorde jeg et ordentlig funn. Fotograferte
og fortsatte ned til Østensjøvannet. Gikk langs vannet mot Bryn. Bryn – Helsfyr
– Hasle – Løren – Sinsen – Storo.
Satte meg ved mitt faste vindusbord på restaurant
Lille O. Spiste bouillabaisse. Leste Ai Weiwei.
DCCXX
… barneleke med fisk og flodhest
KOMMENTAR TIL FUNNET 9. NOVEMBER
Jeg sa at jeg kanskje ville forklare hvorfor dette
lurvete hodet måtte inn i Materialet. Funnet var jo mer som søppel å regne.
Jeg sa kanskje men har landet på nei, av
to grunner:
– Prosjektet skal også kunne leses av barn.
–
Prosjektet skal ikke handle om døden men om livet.
KOMMENTAR TIL FUNNET 2. JANUAR
Elevene mine sier at dette ikke er Peppa Gris men en
venn av Peppa Gris. Peppa har altså en venn. Bra for henne, en venn bør man ha.
KOMMENTAR TIL FUNNET 9. JANUAR
Min elev J, som vet alt om fugler, sier at dette ikke
er en kråke men en ørn.
KOMMENTAR TIL FUNNET 11. JANUAR
Det er feil at forretningen heter Coop Extra.
Nå heter den bare Extra.
MAO DØR PÅ RESTAURANT LILLE O –
FRA
1000 ÅRS GLEDER OG SORGER AV AI WEIWEI
– Da Da Mao døde (…) var det som om himmelen
falt i hodet på oss. Tristhet var ledsaget av frykt for fremtiden og bitterhet
over alt Mao hadde latt oss gjennomgå. Det som hadde tatt slutt, var ikke først
og fremst et menneskeliv, men en bestemt forståelse av samfunnet. Døden tok med
seg en æra gjennomsyret av ondskap. Det eneste vi satt igjen med, var vanen med
å ynkelig klamre oss til livet.