CDLXXXI - CDLXXXV: elg, sjiraff, ulv, marihøne/bie, kanin

CDLXXXI 

Torsdag 25. februar 2021, elg, Kolbotn

Jeg tenkte å la være å nevne USA eller viruset for en tid. Slik gikk nå det: Tårnhuset åpnet igjen i dag etter å ha vært stengt i hele år på grunn av viruset. Spiste blåskjell og hjort. Leste Doktor Faustus. Far Leverkühn om muslinger:                                                                   

-Disse skapningene har gitt sin fasthet en utvendig form, ikke som et indre skjelett, men som et hus. Og nettopp det at den fremtrer som noe utvendig, og ikke som noe innvendig, må være grunnen til at det oppstår slik skjønnhet.

CDLXXXII

Mandag 8. mars 2021, sjiraff, Nydalsdammen

Karantene igjen. Bål, pølsegryte og Doktor Faustus ved Nydalsdammen.           

I kapittel 25 møter Adrian Leverkühn djevelen. Djevelen snakker om tiden:          

-…tid er det beste vi gir, det vi egentlig gir, og timeglasset er vår gave – det er jo så fint, det trange hullet sanden renner gjennom – sanden renner så hårfint at øyet slett ikke kan merke at det minsker i det øverste hulrommet, ikke før like mot slutten, men da synes det å gå fort, og at det har gått fort…

CDLXXXIII

Torsdag 11. mars 2021, ulv, Bjølsendumpa

Byen er full av gatekunst og gatemorsomheter. Treet på bildet er pyntet med tåtesmokker i alle slags farger og fasonger. Og med noen glasskuler.            

Det falt snø i natt, og i dag gikk folk på ski både på Voldsløkka og langs elva.           

Fra Pappaen og havet av Tove Jansson:                                                                                   

(Det var) hans egen magiske kule av lysende blått glass som var hagens og dalens midtpunkt, og hvorfor ikke, hele verdens.

CDLXXXIV

Onsdag 17. mars 2021, marihøne/ bie, Riflegata

På det blå skiltet står det: Vannvokterbolig. Oppført 1867. Ferskvanninntaket til byen ble da flyttet fra Akerselva til Maridalsvannet. Under huset er bassenger for reduksjon av vanntrykket. Fra Pappaen og Havet, tredje kapittel, der Mummitrollet møter to sjøhester:                                                                                

-«(…) Dere er så skjønne! Ikke gå fra meg!» Vannet sprutet høyt opp, den siste regnbuen sank og stranden var tom.

CDLXXXV

Torsdag 18. mars 2021, kanin utenfor Grefsenveien 63

Liten sykkeltur. Opp til Kjelsås. Ville rundt vannet, men det var for mye snø. Over Lofthus til Tonsenhagen. Så et ekorn. På vei hjemover syklet jeg forbi noen unger. -Å, kul jakke, sa de. -Takk for det, unger, sa jeg. (Grønn Norrøna- anorakk med pelskrage) Fant kaninen. Fra Nordre Aker budstikke:                      

-Grefsenveien 63 er en velbevart sveitserstilbolig, og står oppført på Byantikvarens gule liste over bevaringsverdige bygninger og anlegg.

CDLXXVI - CDLXXX: dukke, kanin, robot, enøyd figur, mus

 CDLXXVI

Mandag 1. februar 2021, dukke, Sarpsborggata

Fra Den halvstore eventyrboka, kapittelet Hans og Grete i parterapi:

Hans: Vi kunne ha bysset hverandre i søvn, søs. Vi kunne strøket hverandre over håret og sagt så så, det går bra. Alt blir bra til slutt.

Grete: Men det er ikke sant, Hans.

Hans: Sannhet er ikke alt, Grete.

CDLXXVII

Fredag 5. februar 2021, kanin, Ullevål sykehus

Gikk opp til Frognerseteren etter jobb. Fikk vindusbordet nede. Spiste kokt torsk. Leste Sara Li Stensrud og Tristram Shandy. Der er hovedpersonen endelig, etter flere hundre sider, blitt født. Faren vil ansette en huslærer:

-Han må verken gå fort – eller langsomt, eller legge armene i kors, -for det er latskap; - eller la dem henge rett ned, -for det er dumhet: eller stikke hendene i lommen, for det er tøv.                                                                       

Gikk hjemover mens mørket falt. Fant kaninen. 

XXVIII

Tirsdag 23. februar 2021, robot, Karl Johans gate

Gåtur Bjølsen – Bestumkilen – Strandpromenaden – (Mellomspill i sentrum der jeg kjøpte to par bukser, møtte B tilfeldig og fant roboten) – Cafe Centropa. Spiste gulasj og leste ferdig Koranen. Gikk hjemover langs Akerselva. Siste sura:                                                                                                                                                      

-Jeg søker tilflukt hos menneskenes Herre, menneskenes Konge, menneskenes Gud, mot ondt fra den smygende frister, som hvisker i menneskenes hjerter, -av dsjinner eller mennesker.

CDLXXIX

Onsdag 24. februar 2021, enøyd figur, Maridalsveien

Gåtur Bjølsen – Løren – Kampen – Bjørvika – Kaffistova. Spiste elgkarbonader og leste Doktor Faustus av Thomas Mann. Gikk hjemover over Fagerborg, St.Hans-haugen og Lovisenberg. Fant figuren utenfor min lokale fiskeforretning, Laksen. Den ble inntil for noen få år siden drevet av en familie bestående av ei svært vennlig kone, en mer fåmælt men grei gubbe og deres to kjekke sønner. Nå er det nye eiere. De har færre kunder, har jeg inntrykk av. Eller er det bare det at jeg selv ikke handler der så ofte lenger? Rett etter at de nye eierne var på plass, hadde det seg nemlig slik at jeg gikk innom for å kjøpe uer. Det hadde de ikke, og jeg fikk inntrykk av at de ikke kjente til denne fisken. Utvalget var i det hele tatt skralt, og jeg endte opp med å kjøpe noen vakuumpakkede greier på Meny borti gata. Det har jeg vel fortsatt med. Ikke bra. Jeg må vende tilbake til Laksen.

CDLXXX

Torsdag 25. februar 2021, mus, Gamlebyen

Gåtur Bjølsen – Gamlebyen – Ekeberg – Solveien – Hauketo – Toppåsen – Gamle Tårnhuset på Kolbotn.

ISROSER PÅ VINDUER

Fortelleren i Doktor Faustus, Serenus Zeiblom, snakker i de første kapitlene en del om naturen.

-Men allerede den gang, som liten gutt, forstod jeg meget klart at den utenommenneskelige natur er fundamentalt språkløs, noe som i mine øyne nettopp utgjør dens uhygge.

Zeitblom beskriver hovedpersonen Adrian Leverkühns far, Johathan. Han ser naturen som fortryllet:

-Et beslektet behag fant han i isroser, og på vinterdager, når disse krystall-liknende nedslagene dekket våningshusets små bondevinduer, kunne han i halvtimer om gangen fordype seg i deres struktur, både med det blotte øye og gjennom sitt forstørrelsesglass. Det er fristende å si at alt hadde vært vel og bra og ikke noe å hefte seg ved, om bare frembringelsene hadde holdt seg til symmetriske former, til det strengt matematiske og regelmessige, slik det sømmet seg. Men at de med en gjøglers frekkhet etterliknet plantenes verden, at de på vidunderligste måte simulerte bregneblad, gress, blomsters begre og stjerner, at de opptrådte som dilettanter på den organiske naturs område, skjønt deres virkemidler var av is, -det var det Jonathan ikke kunne komme over.